Organisk form i arkitektur
Det foreligger en dikotomi i dagens arkitektur, et falsk dilemma. På den ene siden har vi den "rasjonelle" modernismen, med sine rette linjer som trekkes til det utrettelige. På den andre siden og som reaksjon på denne, har vi en arkitektur som søker det irrasjonelle. En del av denne reaksjon tar opp det organiske i arkitekturen. Og i en tid hvor ord som "bærekraft" og "miljø" setter agendaen er det ikke rart dette vekker en viss interesse. Med det sagt kan "organisk arkitektur" bety mangt, men her vurderer jeg først og fremst det formmessige. For "organiske former" er også noe jeg fra tid til annen hører mine lærere og medstudenter prate om, da nettopp som en reaksjon mot høymodernismens rette og rigide linjer. Men hva vil det si at en form er organisk? Og er dette svaret på modernismens ekstremt regulære og monotone arkitektur?
Ville Radieuse, urbant design av Le Corbusier. Bilde fra wikimedia commons
Mens et hvert steg bort ifra modernismens monotone og dryge gater er et steg i riktig retning, så er det en lei tendens til å falle i motsatt grøftekant. Produkter av en slik anstrengelse blir ofte kalt for signalbygg og de kan ha alskens underlige former og uttrykk. Eller som SNL så godt sier det, "Signalbygg er et ord som ofte brukes om et fremtredende, representativt byggverk med god arkitektonisk kvalitet." (https://snl.no/signalbygg)
SNL's eksempel på et signalbygg. Muchmuseet av arkitekt Juan Herrerros, 2020. Bilde fra Wikimedia commons.
Den organiske arkitekturen med sine organiske former er oftest å finne som signalbygg. Typisk for disse er bruk av kurvede linjer, udefinerbare former og tilsynelatende tilfeldig utformede fasader.
Guggenheimmuseet i Bilbao, Frank Gehry 1997. Foto fra wikimedia commons
Den kanskje mest eksplisitte formen for slik arkitekturen er den såkalte "blob archtiecture", som er vanskelig å beskrive som noe annet enn nettopp en "blobb". Det er disse uregelemessige og udefinerbare formene som kalles for "organiske". Men dette ligner sannelig ikke på noe vi finner i naturen, i så fall er det snakk om deler av større organismer som enten løsrives fra sin helhet eller befinner seg i en nedbrytningsfase. Guggenheimmuseet til Frank Gehry er et godt eksempel på det sistnevnte, hvor vegger og tak krummer innover og gir et inntrykk av forfall og nærstående kollaps. (Denne typen arkitektur kalles ikke overraskende nok også for dekonstruktivistisk) Kunsthaus Graz derimot tar "organisk" til et nytt nivå og evner å eksemplifisere begge deler der den flyter ut over bymiljøt som en forråtnet lunge.
Kunsthaus Graz av Colin Fournier og Sir Peter Cook. 2003
Men jeg vil foreslå at begrepet "organisk", så sant det i det hele tatt hører hjemme i arkitekturens vokabular, har en mer naturlig plass i tradisjonell arkitektur. Pussig nok hører jeg aldri noen kalle en korintisk søyle for et uttrykk for noe organisk, dens imitasjon av trestammer og akantusblader til tross. Heller ikke de gotiske katedraler med deres klyngesøyler som strekker seg opp og brer seg ut i hvelvinger, ikke ulikt skogens trær. Og betrakter vi Notre Dames rosemaleri med sine åpenbare florale geometri, kan vi la oss overraske over at den også bærer likheter med cymatiske mønstre.
Cymatisk diagram kilde: https://quantumartandpoetry.blogspot.com/2012/03/reason-for-symmetry-of-cymatics-artist.html
Bilde av Notre Dame rosevindu hentet fra Wikiemedia Commons.
Det er i tradisjonell arkitektur at regularitet og variasjon kan møtes uten å ødelegge hverandre. Hvor det irregulære ikke bryter ned enheten, men heller beriker den. Og det regulære ikke velter over i monoton enfoldighet, men samler delene og gir dem en fullkommenhet som er et kriterium for skjønnhet.
Hvorfor "blobbene" kalles organiske fremfor den mer naturnære tradisjonelle arkitekturen er vanskelig å si, men det ser ut som en kombinasjon av et natursyn redusert til individuelle ting uten overordnende kategorier, manglende instruksjon i geometri og musikk, og avvisning av ikke-modernistisk arkitektur, da spesielt ornamentikk som er nødvendig for å imitere detaljrikheten vi finner i naturen. Den "organiske" arkitekturen minner også om en imitasjon av naturen slik kunst og arkitektur en gang gjorde, samtidig som den står den i en moderne kunsttradisjon hvor imitasjon er å betrakte som "kitch". Med slike innbyrdes selvmotsigelser og selvpåførte hindringer kan resultatet ikke bli annet enn et uhyre, noe som trosser alle kategorier og som ikke hører hjemme noe sted.
ARGOS House av Zaha Hadid, ferdig 2020.Foto: Peter Christian Riemann, cc https://commons.wikimedia.org/w/index.php?search=argos+graz&title=Special:MediaSearch&go=Go&...
I tradisjonell arkitektur derimot uttrykker mennesket sitt eget rasjonelle vesen ved å imitere de proporsjoner og mønstre vi finner i naturen (som også favner mennesket selv). Vi imiterer ikke den nedbrutte og parterte naturen, men den hele og fullkomne, og gir hennes former orden og harmoni. Bare slik får vi en arkitektur som på en og samme tid metter menneskets appetitt for det rasjonelle så vel som det organiske.
Basilica Fourviere, Lyon, 1896. Pierre Bossan og Louis Sainte-Marie-Perrin. Foto: Frederic Morin
Ville Radieuse, urbant design av Le Corbusier. Bilde fra wikimedia commons
Mens et hvert steg bort ifra modernismens monotone og dryge gater er et steg i riktig retning, så er det en lei tendens til å falle i motsatt grøftekant. Produkter av en slik anstrengelse blir ofte kalt for signalbygg og de kan ha alskens underlige former og uttrykk. Eller som SNL så godt sier det, "Signalbygg er et ord som ofte brukes om et fremtredende, representativt byggverk med god arkitektonisk kvalitet." (https://snl.no/signalbygg)
SNL's eksempel på et signalbygg. Muchmuseet av arkitekt Juan Herrerros, 2020. Bilde fra Wikimedia commons.
Den organiske arkitekturen med sine organiske former er oftest å finne som signalbygg. Typisk for disse er bruk av kurvede linjer, udefinerbare former og tilsynelatende tilfeldig utformede fasader.
Guggenheimmuseet i Bilbao, Frank Gehry 1997. Foto fra wikimedia commons
Den kanskje mest eksplisitte formen for slik arkitekturen er den såkalte "blob archtiecture", som er vanskelig å beskrive som noe annet enn nettopp en "blobb". Det er disse uregelemessige og udefinerbare formene som kalles for "organiske". Men dette ligner sannelig ikke på noe vi finner i naturen, i så fall er det snakk om deler av større organismer som enten løsrives fra sin helhet eller befinner seg i en nedbrytningsfase. Guggenheimmuseet til Frank Gehry er et godt eksempel på det sistnevnte, hvor vegger og tak krummer innover og gir et inntrykk av forfall og nærstående kollaps. (Denne typen arkitektur kalles ikke overraskende nok også for dekonstruktivistisk) Kunsthaus Graz derimot tar "organisk" til et nytt nivå og evner å eksemplifisere begge deler der den flyter ut over bymiljøt som en forråtnet lunge.
Kunsthaus Graz av Colin Fournier og Sir Peter Cook. 2003
Men jeg vil foreslå at begrepet "organisk", så sant det i det hele tatt hører hjemme i arkitekturens vokabular, har en mer naturlig plass i tradisjonell arkitektur. Pussig nok hører jeg aldri noen kalle en korintisk søyle for et uttrykk for noe organisk, dens imitasjon av trestammer og akantusblader til tross. Heller ikke de gotiske katedraler med deres klyngesøyler som strekker seg opp og brer seg ut i hvelvinger, ikke ulikt skogens trær. Og betrakter vi Notre Dames rosemaleri med sine åpenbare florale geometri, kan vi la oss overraske over at den også bærer likheter med cymatiske mønstre.
Cymatisk diagram kilde: https://quantumartandpoetry.blogspot.com/2012/03/reason-for-symmetry-of-cymatics-artist.html
Bilde av Notre Dame rosevindu hentet fra Wikiemedia Commons.
Det er i tradisjonell arkitektur at regularitet og variasjon kan møtes uten å ødelegge hverandre. Hvor det irregulære ikke bryter ned enheten, men heller beriker den. Og det regulære ikke velter over i monoton enfoldighet, men samler delene og gir dem en fullkommenhet som er et kriterium for skjønnhet.
Hvorfor "blobbene" kalles organiske fremfor den mer naturnære tradisjonelle arkitekturen er vanskelig å si, men det ser ut som en kombinasjon av et natursyn redusert til individuelle ting uten overordnende kategorier, manglende instruksjon i geometri og musikk, og avvisning av ikke-modernistisk arkitektur, da spesielt ornamentikk som er nødvendig for å imitere detaljrikheten vi finner i naturen. Den "organiske" arkitekturen minner også om en imitasjon av naturen slik kunst og arkitektur en gang gjorde, samtidig som den står den i en moderne kunsttradisjon hvor imitasjon er å betrakte som "kitch". Med slike innbyrdes selvmotsigelser og selvpåførte hindringer kan resultatet ikke bli annet enn et uhyre, noe som trosser alle kategorier og som ikke hører hjemme noe sted.
ARGOS House av Zaha Hadid, ferdig 2020.Foto: Peter Christian Riemann, cc https://commons.wikimedia.org/w/index.php?search=argos+graz&title=Special:MediaSearch&go=Go&...
I tradisjonell arkitektur derimot uttrykker mennesket sitt eget rasjonelle vesen ved å imitere de proporsjoner og mønstre vi finner i naturen (som også favner mennesket selv). Vi imiterer ikke den nedbrutte og parterte naturen, men den hele og fullkomne, og gir hennes former orden og harmoni. Bare slik får vi en arkitektur som på en og samme tid metter menneskets appetitt for det rasjonelle så vel som det organiske.
Basilica Fourviere, Lyon, 1896. Pierre Bossan og Louis Sainte-Marie-Perrin. Foto: Frederic Morin