Arkitektur som dronning og mor
I første kapittel av den Nikomakiske Etikk kan vi lese om det Aristoteles kaller arkitektoniske kunster:
"... in all these [arts], the ends of those arts which are architectonic, or master arts, are more eligible than all the ends of the arts which are subordinate to the master arts. For the latter are pursued for the sake of the former."
At en kunst er "arkitektonisk" betyr at det er en mesterkunst. Aristoteles' gir oss militærkunst til eksempel. At byggekunsten kalles ved samme navn røper muligens arkitekturen som den arketypiske "arkitektoniske" kunst. Nesten alle kunster tjener den, med unntak av politikken, filosofien og de frie kunster. Blant dens tjenere finner vi kunster som muring, maleri, skulptur, veving, steinhogging, tømring, treskjæring, glassmaleri osv. Arkitekturen står "over" disse fordi den sikter mot et høyere gode som omfatter de mindre kunster men som ikke er gjensidig omfattet av dem. Og fordi arkitektur både diriger og nærer disse kalles hun ofte for kunstenes dronning og mor. Men i vår tid har dessverre arkitekturen forlatt hennes barn.
Eksempel på arkitektur som ikke spiller på lag med skulpturprogrammet. Harald Hardråde (til venstre) og St. Hallvard (til høyre) virker malplassert og klistret på posthoc. Uten en tilpassende komponert fasade og arkitektoniske elementer som nisjer og pidestaller mister statuene sin monumentalitet.
Bilde: Wikimedia commons
Verst er det for alle de kunster som har med ornament å gjøre. Ingen arkitekter mener at det er noe galt med treskjæring, maling eller skulpturer i seg selv, men så fort de får del i arkitekturen blir de plutselig irrelevant og gammeldagse, kanskje også uetiske. Disse mindre kunster utarmer ikke arkitekturen, men beriker den. Ei heller utfordrer de arkitekturens plass som dronning, men tjener henne og øker hennes glans. I hennes nåværende tilstand ligner arkitekturen en mor uten barn og dronning uten hoff. Og hun erfarer at hun foraktes og spottes av folket. Ja, hun er i ferd med å miste sin krone.
Arkitekturen er rett og slett ufullkommen uten de mindre kunster, og det synes smertelig godt. Samtidig er det ikke bare å klistre på statuer og relieffer uten diskresjon; de må komponeres inn i en harmonisk helhet. Og dette må bli arkitektenes oppgave dersom de ønsker å vinne tilbake allmuens kjærlighet og respekt.
Et av mange utkast til Oslo Rådhus etter konkurransen ble utlyst ca. 1915. Eksempel på arkitektur som med mange nisjer og mer sammensatte geometri inviterer til et rikt skulpturelt program. Bilde: Nasjonalbiblioteket
"... in all these [arts], the ends of those arts which are architectonic, or master arts, are more eligible than all the ends of the arts which are subordinate to the master arts. For the latter are pursued for the sake of the former."
At en kunst er "arkitektonisk" betyr at det er en mesterkunst. Aristoteles' gir oss militærkunst til eksempel. At byggekunsten kalles ved samme navn røper muligens arkitekturen som den arketypiske "arkitektoniske" kunst. Nesten alle kunster tjener den, med unntak av politikken, filosofien og de frie kunster. Blant dens tjenere finner vi kunster som muring, maleri, skulptur, veving, steinhogging, tømring, treskjæring, glassmaleri osv. Arkitekturen står "over" disse fordi den sikter mot et høyere gode som omfatter de mindre kunster men som ikke er gjensidig omfattet av dem. Og fordi arkitektur både diriger og nærer disse kalles hun ofte for kunstenes dronning og mor. Men i vår tid har dessverre arkitekturen forlatt hennes barn.
Eksempel på arkitektur som ikke spiller på lag med skulpturprogrammet. Harald Hardråde (til venstre) og St. Hallvard (til høyre) virker malplassert og klistret på posthoc. Uten en tilpassende komponert fasade og arkitektoniske elementer som nisjer og pidestaller mister statuene sin monumentalitet.
Bilde: Wikimedia commons
Verst er det for alle de kunster som har med ornament å gjøre. Ingen arkitekter mener at det er noe galt med treskjæring, maling eller skulpturer i seg selv, men så fort de får del i arkitekturen blir de plutselig irrelevant og gammeldagse, kanskje også uetiske. Disse mindre kunster utarmer ikke arkitekturen, men beriker den. Ei heller utfordrer de arkitekturens plass som dronning, men tjener henne og øker hennes glans. I hennes nåværende tilstand ligner arkitekturen en mor uten barn og dronning uten hoff. Og hun erfarer at hun foraktes og spottes av folket. Ja, hun er i ferd med å miste sin krone.
Arkitekturen er rett og slett ufullkommen uten de mindre kunster, og det synes smertelig godt. Samtidig er det ikke bare å klistre på statuer og relieffer uten diskresjon; de må komponeres inn i en harmonisk helhet. Og dette må bli arkitektenes oppgave dersom de ønsker å vinne tilbake allmuens kjærlighet og respekt.
Et av mange utkast til Oslo Rådhus etter konkurransen ble utlyst ca. 1915. Eksempel på arkitektur som med mange nisjer og mer sammensatte geometri inviterer til et rikt skulpturelt program. Bilde: Nasjonalbiblioteket